Jan Helge Kaisers tale

Jan Helge Kaiser

Kjære veteraner fra motstandskamp og internasjonale operasjoner, samt øvrige fremmøtte – gratulerer med dagen!

Eg vil starte dagens hilsen med å si at eg er ydmyk, stolt og har stor respekt for at eg får anledning til å gi en hilsen på frigjørings- og veterandagen! 
8. mai som frigjøringsdag er til for å hedre fred - og det som har motivert enhver veteran – kampen for friheten – og mot likegyldigheten.
8. mai som veterandag er en anledning samfunnet har til å markere anerkjennelse for at kvinner og menn har utført noen av de mest krevende oppgaver et land kan be sine innbyggere om å utføre. 
8. mai er også en påminnelse om at mennesker i vårt nærmiljø har levd og lever under forfølgelse, frykt og undertrykkelse.  

Ifølge bøkene «Våre falne» var det 103 kvinner og menn fra Sem og 108 mennesker fra Tønsberg som falt under andre verdenskrig og gav det ultimate offer for at vi igjen kunne feire vår fred og frihet den 8. mai 1945, og har gjort det hvert år siden. Dette må vi aldri glemme!

Siden 2011 har 8. mai vært feiret som både frigjørings- og  veterandag. En dag for å takke, en dag for å minnes, en dag for å gratulere hverandre. En dag for å reflektere. 
Dessverre har krigen i Ukraina gitt oss en brutal påminnelse om at fred, frihet, demokrati og respekt for andre lands suverenitet ikke er en selvfølge. Heller ikke her i Europa. Ikke kan vi ta friheten og freden for gitt. Millioner av innbyggere er på flukt fra sine hjem, mange har funnet en havn her i Norge. 

Sammen med pandemien viser krigen også betydningen av forsvarsvilje og hva som kan oppnås når samfunnet står sammen. Den samme viljen som minneparken er en påminnelse om. Dette er egenskaper i samfunnet vi på mange måter har hatt et distansert forhold til gjennom mange år. 
Pandemien viste vår styrke når innbyggere står sammen og støtter opp om den kampen nasjonen kjemper. Gjennom to år støttet innbyggere, barn og unge, voksne og eldre, næringsliv og skoler -  egentlig hele samfunnet opp om de tiltak myndighetene satte inn for å opprettholde samfunnet, om enn tidvis på et minimum. Mange betalte en høy pris. Uten at viljen lå i bunn ville ikke vi som nasjon lyktes. 

I februar 2022 ble Ukraina invadert av nabolandet Russland. Ganske fort fikk vi vitnesbyrd om at den russiske krigsmakten hadde forregnet seg på betydningen av forsvarsviljen i det ukrainske folket. 
Bildene fra Ukraina vekker sterke følelser i oss alle. Men for mange av veteranene, pårørende og de som har flykta fra krig, kan bildene gjøre et spesielt sterkt inntrykk. Bildene er virkeligere for de som selv har opplevd konflikt og krigshandlinger og konsekvensene av dem. Veteraner husker menneskelige lidelser tydelig. Og for noen kan slike bilder gjenåpne sår man kanskje trodde hadde grodd.
Når vi som samfunn sender våre kvinner og menn ut i militære oppdrag, for å kjempe for vår egen eller andres frihet, har vi som samfunn en forpliktelse overfor den enkelte soldat før, under og etter oppdraget.  

Og vi har også et ansvar overfor familiene til de som sendes ut. Pårørende er ikke bare berørt av oppdraget – dere er en del av oppdraget. Og for mange er dere den viktigste støtten for de vi sender ut. Dere fortjener også en stor honnør i dag. Dette hadde ikke vært mulig uten dere.

Fellesnevneren for alle våre veteraner er at dere tok ett skritt fram. Uten soldatene våre, den gangen og nå, ville historien om Norge som et fritt og trygt land sett annerledes ut. Dette må vi anerkjenne.
Anerkjennelse har mange ansikt, for noen er det medaljer, omtale, ros, for andre er det et skulderklapp, en invitasjon, men anerkjennelse kan også være kritikk. Når anerkjennelse skal gis, må den som anerkjenner skjønne hva det er han eller hun anerkjenner. Det betyr at vi må tilegne oss kunnskap om hva veteraner er, og de oppgavene veteraner har utført. Med vi sikter jeg til offentlige myndigheter, men også som familie, nabo eller venn. Det motsatte av anerkjennelse er likegyldighet – likegyldighet fra medmennesker eller fra offentlige myndigheter. 

Arnulf Øverland sier det med disse ordene: 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!

Til slutt må eg knytte noen kommentarer til dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Sist uke la forsvarskommisjonen frem sin rapport, om en liten måned kommer totalberedskapskommisjonens rapport. Så langt er det klart at forsvarsvilje og den enkeltes motstandskraft er områder begge kommisjonene tillegger betydelig verdi i gjenreisingen av vårt totalforsvar og for å styrke vår beredskap. Markering av frigjørings og veterandagen har stor symbolsk verdi. Den må også markere respekt og toleranse for de som er i nød eller hjelper andre i nød.

Vi minnes i ærbødighet og takknemlighet alle dem som har mistet livet i tjeneste for Norge.
I dag skal vi feire dagen, men vi skal også sende vår takk til alle som har stått opp for vår frihet. De som overlevde – de som falt.  

Tusen takk for innsatsen!
 

Ordfører Anne Rygh Pedersens tale

​

Ordfører Anne Rygh Pedersen

​

Kjære veteraner, kjære alle sammen

8. mai er Norges frigjøring- og veterandag. I dag feirer vi friheten og vi hedrer våre veteraner.
Det er gått 78 år siden frigjøringen 8. mai 1945. Det er en lang tid, og det store flertallet av oss opplevde ikke denne dagen selv. Men selv om tidsvitnene blir færre, er frigjøringsdagen og erfaringene vi som nasjon gjorde oss gjennom fem lange år med krig og okkupasjon i høyeste grad fortsatt en del av vår felles arv og bevissthet. Vi våkna i dag til nyhetene om flere store angrep i Ukraina. I dagens urolige verden, der angrepskrig og okkupasjon igjen herjer i Europa, er det ytterst viktig at vi holder minnet om vår egen sårbarhet og vår egen kamp mot okkupasjon og for frihet levende.
Opplevelse av krig og okkupasjon kan vekke hat og hevnlyst. Det er ikke en uvanlig reaksjon i møtet med krigens brutalitet. Mange slike følelser fantes selvsagt også her i Norge etter den tyske okkupasjonen. 

Samtidig klarte vi i tiden etter Andre verdenskrig å heve blikket og tenke grundig over hvordan vi i lille Norge kunne bidra til å sikre fred og stabilitet både i vårt eget land og i en anspent verden omkring oss. Bevisstheten om at freden kan sikres både gjennom forsvarssamarbeid, men ikke minst også gjennom internasjonal solidaritet, ble viktige lærdommer fra okkupasjonstiden. 
Et tydelig vitnesbyrd om dette er at Norge etter Andre verdenskrig og fram til i dag har tatt del i over 100 internasjonale militære operasjoner. Operasjoner som har hatt som formål å trygge sikkerheten i mange ulike land og regioner - for deretter å kunne bygge varig stabilitet og fred. Over 100 000 nordmenn har tjenestegjort i disse operasjonene siden 1945. I Tønsberg-området er det i dag bosatt over 100 veteraner som har erfaring fra slike viktige oppdrag. I dag hedrer vi alle veteraner, i dyp respekt og takknemlighet.

Veteranene fra de militære operasjonene vender hjem med mange erfaringer, både på godt og vondt. På samme måte som at okkupasjonen og frigjøringen bidro til at vi her i Norge så hvor viktig internasjonalt samarbeid og solidaritet var for å sikre varig stabilitet og fred, kommer alle våre veteraner også i dag hjem med viktig erfaring og kunnskap om hvordan vi kan møte væpnet konflikt og hvordan vi sammen kan bygge en fredeligere verden. 

Samtidig må vi som storsamfunn ivareta og følge opp dagens og fremtidens veteraner og deres nærmeste på en god og anerkjennende måte. Deltakelse i militære operasjoner innebærer risikofylte oppdrag. Selv om de fleste veteraner i dag ikke får alvorlige utfordringer etter endt tjeneste, er det likevel en del som kan oppleve problemer av psykisk eller fysisk art som har forbindelse til tjenesten. Tønsberg kommune, i samarbeid med Norges Veteranforbund, Forsvaret og spesialhelsetjenesten, ønsker å være støttende og gi en tydelig anerkjennelse til alle veteraner - i dyp takknemlighet for innsatsen dere har gjort for Norge, og for å bygge stabilitet og fred internasjonalt.