- Sykehusene og de offentlige helsetjenestene i kommunene står overfor mange av de samme utfordringene. Det handler om at behovet for tjenester øker mer enn det er midler til, og det handler om utfordringer med å rekruttere og beholde fagpersonell. Nå må vi unngå kortsiktige løsninger der helsetjenestene ender opp med å konkurrere mot hverandre, sier Henning Mørland. 
 
Mørland har blant annet jobbet som bydelsoverlege i Oslo, kommuneoverlege i Rana og fylkeslege i Vestfold. Han har også klinisk erfaring som fastlege og fra legevakt, og han har hatt ulike lederstillinger ved Sykehuset i Vestfold. Nå ønsker han å bidra til at Tønsberg kommune skal stå best mulig rustet til å møte de utfordringene vi har i vente.
 
- Jeg tenkte det kunne være spennende å jobbe i en kommune igjen, sier han.

- Må prioritere

Den demografiske utviklingen ligger som et bakteppe for alle som har ansvar for å utvikle fremtidens helsetjenester. Vi får en befolkning med flere eldre som vil ha behov for hjelp, og samtidig blir vi færre i arbeidsfør alder. I tillegg gjør ny teknologi og nye legemidler det mulig å behandle stadig flere sykdommer og lidelser – men ikke nødvendigvis innenfor forsvarlige og realistiske budsjetter. 
 
- Kostnadene øker mer enn det er midler til, og det betyr at vi blir nødt til å prioritere. Når vi velger å prioritere noe, betyr det at det er andre ting som må prioriteres ned. Vi må gi mest til de menneskene som har det største behovet, og dette må vi skape forståelse for både i befolkningen og blant dem som jobber i helsetjenestene, sier Mørland. 

Rekruttering

Også rekruttering til helsesektoren ser ut til å kunne bli en utfordring i årene som kommer. 
 
- Det har blitt betydelig vanskeligere å rekruttere og beholde medisinsk fagpersonell, og vi må bruke mye tid på rekruttering og opplæring. I tillegg er det jo noe som er helt galt når folk velger å si opp faste stillinger i helsetjenestene for heller å jobbe i vikarbyråer der de får mye bedre betalt for å gjøre akkurat den samme jobben. Jeg ser absolutt verdien av samarbeid mellom offentlige og private helseaktører, men her mener jeg det er behov for å se på hvilke rammevilkår de private aktørene har, sier han. 
 
Han peker på utfordringer i fastlegeordningen som et eksempel. Mange kommuner sliter med å rekruttere nok fastleger til å fylle tjenesten. Mange kommuner har tilsvarende utfordringer når det gjelder sykepleiere og vernepleiere. Dermed konkurrerer kommunene om å tiltrekke seg tilgjengelige leger og annet helsepersonell, og de kan forsøke å overgå hverandre med lokkemidler. 

- Dette kan dessverre ha motsatt av ønsket effekt. I stedet for mer helsepersonell til tjenestene, kan resultatet mindre tilgjengelig personell, fordi skifte av jobb medfører tid til opplæring og innkjøring. I tillegg er det stor risiko for dårligere kvalitet i tjenestene som følge av mangel på kontinuitet. Derfor bør vi prøve å unngå en situasjon der vi konkurrerer mot hverandre, sier han.